Foruten om kultursjokket som du avdares om du blir godt advart om før du sendes til et annet land, er det flere detaljer som kanskje for de fleste er betydningsløse og ikke noe å henge seg opp i, men faktum er at det kreves tilpasning. For eksempel har du tastaturet på en datamaskin. Jeg kjøpte meg Mac etter at jeg kom til USA, og merker forskjell på både den sammenlignet med Amerikanske PCer, men også, særskilt sammenlignet med Norske tastatur. Ellers har du måleenheter, vekt, lengde, høyde, distanse, og temperaturer. Det er ikke noe de fleste av oss tenker på i dagliglivet, og nå føles det overraskende nok som en del av levemåten, og jeg tenker ikke noe på at isen jeg kjøpte var 1 ounze, at jeg veger godt over 100 pounds, at jeg måtte løpe ‘the mile’ i gym, eller at det er 95 grader ute. Jeg kan ikke for livet av meg ‘oversette’ det meste av dette til desiliter, kilo, kilometer eller grader celsius, men det gir liksom mening med de amerikanske målene, og viss værmeldinga sier 60 grader kan jeg gå med t-skjorte og shorts. Og om det blir 90 vet jeg at jeg kommer til å dø.
Når det kommer til språket, tenker jeg ikker over at jeg snakker Engelsk og ikke Norsk. Selv om det har hendt i midten av en film at jeg kommenterer på noe på Norsk, er det heller skjeldent. En annen ting når det gjelder språket, er at mage folk sier at når du drømmer på et språk, vet du at du kan det. Vel, i mine drømmer er det serdeles lite dialog. Jeg husker ikke om det jeg drømte var på Norsk, Engelsk, Fransk, Spansk, Tysk, Dansk eller Svensk. Jeg har ikke peiling. Er det bare meg som ikke drømmer «ord»? Jeg tenker som oftest på Engelsk, snakker til meg selv på Engelsk og skriver dagbok på Engelsk, men det er jo absolutt ikke noe nytt…
I dag, 11 Juni, er det mindre enn seks dager til familien kommer, og knappe 9 dager til jeg fyller 18, noe jeg ikke tenker over i det hele tatt. Gleder meg nok kanskje litt i år, i motsetning til i fjor, hehe. Godt er kanskje det, men jeg kjenner meg klar for å bli atten, få meg enda en jobb, men enda litt mer i betaling og alt det der stasjet.
Alt i alt har dette vert et godt år, og jeg kjenner det er meget sur-søtt at det bare er fire skoledager igjen (egentlig bare 1), og at jeg skal hjem igjen om mindre enn 20 dager. Selvsagt gleder jeg meg til å komme hjem, det er ikke noen som helst tvil om det, men USA har vert hjemmet mitt i over 10 måneder, og jeg er ikke klar for å bare DRA, liksom. Bare sette meg på flyet og ikke vite når jeg kommer tilbake. Det er trist, og jeg VET jo at mange av de vennene jeg har her, kommer jeg aldri til å se igjen i person, men jeg vet ikke hvilke. Noen klarer du å holde kontakt med, og kanskje noen kommer på besøk til Norge, men det er ikke tvil om at det blir trist å dra allikevel.
Som jeg skrev for noen uker siden, viste jeg ikke hvem jeg skulle klemme først og alt det der, men nå tror jeg at jeg vet i alle fall den første som skal dynkes i kyss: Paul Andre. Han er 6, har garantert med seg nintendo DS’en sin, og for ham, kommer ikke jeg til å være interessant for mer enn 2 minutter, før han vil vise meg Luigi spillet på DS’en sin. Må ta den tiden man får. En ting som alle sikkert viste allerede, men som bare har godt opp for meg enda mer i år, er at Norge virkelig ligger etter på en god del av kultur aspektene – sammenlignet med USA vel og merke. Sanger som spilte på radioen når jeg først kom hit, og som nå er lagt i venteboksen, begynner nå å spille på radioene hjemme, TV serier som er godt inn i andre sesong her, starter nå å rulle på TV NORGE osv.
Men jeg liker Norge jeg. Veldig godt. Og gleder meg til å komme hjem. Det skal ikke være tvil om det.
Edel – som gleder seg til å komme hjem igjen.
PS: Jeg disset nok Bjørn Johan Murri litt mer en strengt tatt nødvendig i mitt mest leste innlegg, Melodi Grand Prix 2010. Vel, jeg må nok svelge mine egne ord der. Den nye sangen hans, «Circles» er en av favorittlåtene mine for tiden. Så da vet dere det.
Norwegiangirl in New York 