Be careful what you wish for

Life is a roller coster. Period. It just is - Livet er en berg og dal bale. Slik er det bare. Punktum.

Som for eksempel i dag. Jeg stod opp og var sur og gretten fordi jeg ikke fikk nok søvn. Jeg hopper i dusjen og følte meg med en gang mye bedre og mer opplagt. Jeg legger merke til at jeg er den eneste som er oppe, og klokka er over 06:00. Jeg blir bekymret. Jeg gjør meg klar for skole, og huset våkner. Jeg blir lettet. Jeg får vekke den lille vakre vertssøstra mi med et stryk på kinnet og et par kjelenavn. Jeg blir glad, føler jeg kan ta og kjenne på kjærligheten selv. Jeg ser at jeg bare har fem minutter igjen før bussen kommer. Jeg blir stressa. Jeg går ut for å venter på bussen og ser at nabogutten i huset bortenfor venter fortsatt på bussen han også. Jeg blir letta, igjen. Jeg kommer frem til skolen, og MP3 spilleren min spiller sangen “men drep det lille barn” av Stephan Christiansen, og jeg smiler med tanken på hvor bekymret jeg var for at den store klumpen på magen til mamma (Paul Andre) bare skulle forsvinne. Jeg teffer Tom på veien til Engelsk klassen. Han har farga håret sitt blond/gult og ironien i kombinansjonen med hans høyde og blå øye og det nå blonde håret får oss begge til å le. I engelsk timen setter jeg meg ned med Johannes og Dough. Vi begynner å snakke om dyr, kosmetikk, mat, 2 verdenskrig og masse annet tull (Johannes er Tysk og Veganer). Jeg kjenner jeg setter utrolig stor pris på småprat og diskusjoner. Bare det å få snakke med noen om noe gjør meg litt gira. Jeg sitter i drama klassen i 6 time og Nick tar frem kameraet sitt og begynner å filme “utvekslingsstudenten” (som forresten ikke er noen utvekslingsstudent lengre). Jeg blir takknemlig for alle de morsomme, teite, barnslige, kule, greie, vennilige vennene jeg har fått. Jeg går inn til ‘Band’ klassen og manner meg opp til å spørre dirigenten om tenkikk-hjelp til trumpeten. Han sier ja og jeg føler meg dum. Ti minutters øving førte til en ‘high-five’, og jeg føler det som om jeg nettop ‘conquered the world‘. Jeg vet at fra nå av kommer jeg til å tvinge meg selv til å spørre om hjelp viss jeg trenger det, uansett hva det er. For den følelsen av å få til noe er utrloig god, og det fikk meg egentlig ikke til å føle meg så dum som jeg hadde fryktet. Bare ydmyk, som jo ikke er en dum ting. Jeg sitter på skolenbenken i 9. time. Jeg er trett og sliten og blir litt deppa av tanken på at jeg skal være på skolen i hele seks timer til. Jeg kjenner magen brumle, og blir sint på meg selv med tanken på at jeg bare tok med meg tre brødskiver på skolen, og det faktum at to av dem er godt fordøyd allerede. Jeg treffer Connor i gangen, han er alltid blid, smiler of er kjempe koselig. Jeg blir smittet. Jeg snakker med Rådgiveren min, Mrs Kane, og blir meget paff når hun forteller meg at jeg ikke er ‘utvekslingsstudent’ lenger (i de offisielle papirene i alle fall). Jeg er nå en “Transferred Student” fordi jeg jobber for det samme diplomaet som alle andre. Jeg går og kikker i bokhyllene på skolebiblioteket og kjenner hjertet hoppe opp i halsen og magen ta et par kolbøtter når jeg ser ei bok av Jo Nesbø i min yndligs avdeling. Jeg skriver det ned bak øret at den, sammen med “evermore” må jeg huske å sjekke ut til jeg skal til Florida på lørdag. Så blir jeg stressa med tanken på at jeg har hele fem bøker på bokhylla hjemme som jeg må lese først (Shiver – bokklubb, The Catcher in the Rye – Engelsk, Feed – Bokklubb, Speak – fristen går snart ut, War and Genicide – Holocaust klassen). Jeg treffer Shane som er den mest barnslige, irriterende men gledesspredende fyren på hele skolen. Jeg blir overrasket over at han sier hei til meg, og kan ikke la være å smile. Jeg blir irritert når jeg innser at det er alt for mørkt til at jeg kan gjøre lekser på bussen hjem. Turen som stjeler en bitter time av min verdifulle, mangelfulle tid. Jeg sitter på bussen og havner i en samtale med tre kule fyrer som jeg ikkje kjente fra før av. De spurte meg om Norge og syntes det var rart at jeg frivillig kom HIT av alle steder i verden. Jeg blir i bedre humør. En kul sang kommer på radioen og jeg blir i enda bedre hummør.

Joda. Life is a JUMPROPE! UP DOWN!

Er det bare fordi jeg er tenåring? O, de vakre tenårene som jeg bare har i overkant av 800 dager igjen av? Eller er det slik vi alle har det? Ikke misforstå meg feil, jeg er glad og fornøyd. Jeg bare finner facsinasjon i det faktum at vi påvirkes så lett av ting som skjer rundt oss. Or is it just all in my head?

_–_

Holocaust

I dag ble de fleste papirene mine ordna opp i, så nå har jeg Holocaust og Band i timeplanen min også:

1. Economics
2. Health
3. Us History
4. English 11 R
5. Sociology
6. Drama II workshop
7. Band
8. Holocaust
9. Gym/Study Hall

Now it’s final, kind of.

Holocaust hadde jeg i dag og det virka veldig bra. Det er et ‘College’ fag, så det er en del vanskeligere enn andre fag, mer lekser og mer prøver. I tillegg må jeg betal 130 dollar for undervisningen. Det var jeg ikke klar over før nå, men nå har jeg gleda meg så lenge at 130 dollar får ikke stoppe meg…

Jeg kjenner jeg er skikkelig klar for et nytt semester, nye fag og nye lærer. Samtidig kommer det til å bli ganske trist å ikke få se noen av lærerne mine like mye som før. Spesiellt Mr. Sussdorf. Han er skamkul! Men men, får bare stikke innom mellom timene eller post session. Det er jo ikke som om jeg skal helt hjem igjen til Norge… Ikke enda i alle fall.

MacDonald

I går ble jeg ferdig med boka ‘Go Ask Alice.’ Bok anmeldelse kan du finne her. Jeg vet ikke helt hvor mye eller hva jeg kan si om boka, men en ting er helt sikker: den vil få deg til å tenke, føle og innse ting de fleste av oss mer enn gjerne ignorerer. Den gjorde sterkt inntrykk på meg i alle fall.

I dag er andre dagen i det andre semesteret. Jeg var på skolen EVIG LENGE i går (fra 7.00 til 18.30) og ser frem til en kort dag på skolen. De nye fagene mine (helse, sosiologi og økonomi) virker helt greie. Helse læreren min er fantastisk rå, han er skamkul, i sosiologi klasserommet henger det et norsk flagg, så det må jo bare bli bra, og økonomi… Vel, jeg kan vel klare å bestå faget i allefall. Tror jeg.

Ellers fikk jeg tilbake resultatene på prøvene jeg hadde sist uke. Jeg bestod matte, som jeg er helt fornøyd med, fikk 91 % (!!!) på US History Regents (det som er greia ser du, er at jeg har bare blitt undervist i halve faget, så jeg ble ganske så fornøyd med 91 kan du si!), 95 % på US History Midterm og 95 % på Englesk Regents (KJEMPE fornøyd!) =)

Ellers hadde jeg en lang diskusjon i går med to av gutta i kirka. De er som sagt baptister, og jeg kjenner jeg begynner å bli litt lei. Ikke på grunn av at de er baptister, men ’stoltheten’ sin ovenfor det. De snakker mer on hvor stolte de er av å være baptist, enn det å være kristen. De snakker til meg som om jeg hører til en annen religion, og ser på meg som om jeg har blå nese og orange ører når jeg sier at vi tror på tungetale. Jeg viste de til og med en del bibelvers hvor det står om tungetale. 1. Korinterne 12 tro jeg det var hvor det står om nådegaver. Da begynner de jo å tolke hele greia å sier det betyr ditten og datten, og det nermeste de kom tungetale var å si at det betyr evnen til å lære seg andre språk…

Jeg kjenner bare jeg blir litt lei av ting som dette. Det er jo bare filleting og bagateller, MEN jeg synes det er viktig at vi alle er kristne, vi tror på frelse og at Jesus er veien, og på dåp. WHAT’S THE BIG DEAL?

Jeg kom over et quote her om  dagen som jeg syntes var litt bra, og beskriver litt hvordan jeg føler om alt dette ‘denominations’ styret: “It is the half-Christian clergy of every denomination that are the main cause of the so-called failure of the church of Christ.” Smartingen var George MacDonald, Skotsk forfatter.

Jeg er stolt av å være kristen, og jeg synes det er slik det bør være for alle. Ikke alt dette her ‘denominations’ B.S’et!

Om noen blir fornerma av dette, vil jeg si beklager, men jeg holder ikke stille om noe jeg brenner for!

Regents ++

Da er det nok litt for lenge siden sist, og jeg skal IKKE forsvare meg, men simpelt hen bare FORTELLE dere hva jeg har drevet med den siste uka, så kan “you do the math,” hihi =)

Mandag var en helt vanlig skole dag, bortsett fra at det var den SISTE helt vanlige skoledagen i det første semesteret og i det andre kvartalet. Vi spiste chips og kaker i Journalistikk klassen, og leste til Regents i alle de andre klassene. Etter skolen var det bokknubb. Jeg forlengte lånet på ‘The Lovely Bones,’ som jeg ble ferdig med i går, lånte ‘Go Ask Alice‘ som jeg ikke er sikker på om jeg gidder å lese ferdig, ‘Speak‘ som jeg har sett filmen til (needless to say, Kristen Stewart har hovudrollen) og ‘Feed‘ som jeg KUN leser fordi jeg er glad i Ms. McKenney. Jadda. Så var det hjem å gjøre ALT ANNET enn å øve på regents. Ganske koselig egentlig. Mye lesing og spilling av ‘buble shooter.’

Tirsdag var første dag med regents. Jeg hadde Mid-Term i US History, hvor jeg svarte på 50 multiple choise questions, og skrev ett essay. Etter det hadde jeg en 45 minutters pause før jeg satte meg ned og tok HIMLA mye notater om PARKER (jadda), svarte på 2o multiple choise questions og skrev to femsiders essays. Den som klarer å tyde håndskriften min fortjener en oscar i… et eller annet…

Onsdag drog jeg tilbake til skolen og gjorde del to av Englesk Regents’en. Den bestod av et ‘critical lens’ essay og ett ‘controling idea’ essay. Jeg følte det gikk så som så. Enten klar sekser eller svak firer. Er en sånn av de gangene jeg bare ikke er helt sikker. Tør ikke helt å håpe på alt for mye. Onsdag kveld var det møte i kirka. Det var egentlig ganske kjekt, sitte ned sammen med ungdommen i kirka å snakke om ting som angår oss litt mer enn mye av det som blir preka oppe.

Torsdag hadde jeg Algebra I Regents og US History Regents. Algebra gikk ganske greit tror jeg. Jeg kommer til å dø om jeg må ta US History Regentsen om igjen, for den var STRESS! 50 mutliple choise questions, 2 essay og 15 short answer questions på tre timer! Jadda, ble litt paff når jeg innså at jeg måtte skrive TO stiler, og ikke bare EN som jeg trodde. Og dette fant jeg jo selvsagt ikke ut før en time inn i prøven… Vel vel, jeg tror det gikk ganske bra. Etter skolen kom jeg hjem å øvde på trumpeten min. Tenkte det kanskje var på tide å begynne å øve snatt, korpset begynner tross alt på MANDAG!!! Så jeg spillte et par julesanger (?!?!) og hadde det kjekt. Det var faktisk overraskende kjekt å spille igjen. Det er bare tiltak å komme i gang. På kvelden drog vi ut på byen å spiste på kina buffet. De har noe god mat der, men det er fortsatt veldig ekkelt å gå på buffet her. Du kan som dere sikker vet ikke stole på at alle er like rene og pene  som deg selv når de forsyner seg… Etter middag dro jeg og vertsmora mi til Walmart. Der kjøpte jeg meg luktelys, dyne, skrivalampe, og litt slikt stash til det ‘nye’ rommet mitt. Nå ser det faktisk ganske koselig ut her inne, kanskje jeg skulle lagt ut noen bilder…

Fredag hadde jeg fri, fordi jeg var ferdig med alle prøvene mine. Jeg sov så lenge jeg kunne, gikk i pysjen hele dagen, nesten, vakse en hel HAUG med skittentøy, vaske bokbagen min, gikk gjennom papirer og gjorde alt klart til semester nr 2. Timeplanen min kommer til å forandre seg en hel del ser dere, på mandag. Så det kan bli interessant. Gleder meg. Forandring Fryder, som de sier.

Timeplan Semeste I:

1. Study Hall
2. Psychology
3. US History
4. English 11 R
5. Journalism
6. Drama II workshop
7. English AIS
8. Lunch/Math Lab
9. US History AIS/ Gym

Timeplan Semester II:

1. Economics
2. Health
3. Us History
4. English 11 R
5. Sociology
6. Drama II workshop
7. Band/Lunch
8. Holocaust
9. Gym/Study Hall

Ellers har jeg blitt invitert på ‘Prom’ i April, Evy Jeanett kommer hit om 52 dager, og om 13 dager reiser jeg til Oraldo, Florida(!!!), jeg har også fått kjøretilatelse (permit) og er klar for Drivers Ed =)

Good Days!

De siste dagene har i grunnen vert ganske gode! På tross av at jeg har vert mega trøtt og sovet ganske dårlig, og på tross av at alle tentamner og eksamner (regents og mid-terms) lurer rett rundt hjørnet og at jeg har vert ganske slakk, har jeg hatt det ganske fint!

På lørdag skulle ungdommene i kirka vaske kirka, ha pizza party og dra til ‘The Castle’. Vi var i alt fem jenter som stilte opp og fire ledere. Vi vaska kirka på rett under en time, bestilte pizza og spiste masse sjokolade, og så dro vi til ‘Slottet’. Det var kjempe kjekt! Vi kjørte go-cart, spilte lazer tag og drakk slush. Noen av jentene prøvde også ‘The Lazer Maze’ (slik som du ser på Kim Possible når de stjeler noe, og alarmen utløses av lasere, og de hopper og kryper under dem for å komme frem til andre siden ar ommet). Det så ganske kultu ut, men jeg valgte heller å spille ‘Lazer Tag’ (nesten som paintball, bare at du skyter med en ‘laserpistol’, og nei, det gjør ikke vondt. Sensoren du har på deg – eller vesten – vibrerer litt når du blir skutt, thats it) en gang til. Vi hadde det kjempe kjekt. Til slutt kjøpte vi slush og fries og tok det med oss hjem. Der satt vi å snakka om Robert Pattinson, filmer vi har lyst til å se, ‘pickup lines’ og kjekketriks. Det var veldig koselig. Jeg overrasker meg selv, når jeg ser hvor kjekt jeg har det sammen med disse jentene som er mellom ett og fire år yngre enn meg. Unnskyld til alle som er yngre enn meg, men jeg innser nå at 13 åringer kan faktisk være litt kule de også.

Vi satt foresten å snakket om ‘pickuplines’. Tim (vertsbroren min, 28) satt der i bilen og hørte på oss. Det finnes jo ganske mange søte ting en kan si der ute da, men jeg er egentlig ganske enig med Tim i at det hadde vert litt ‘creepy’ om en helt fremmed person hadde komt opp til en og sagt de tinga… Det må liksom komme fra noen en kjenner og er glad i alle rede… Så da er val kanskje ikke ‘pickuplines’ det rette ordet for det..?

Ellers blei jeg KJEMPE GIRA i går, vår jeg for første gang på en uke sjekket dashboardet til bokbloggen min. For vel ei uke siden, skreiv jeg en bok anmeldelse på boka ‘Drømmehjerte’ av Cecilia Samartin, og i går så jeg at hun hadde lagt igjen en kommentar på innlegget mitt. Jeg blei mildt sagt litt gira! Om du vil, kan du lese anmeldelsen min og kommentaren hennes her. Det er på engelsk da, fyi (:

Ellers kommer det til å bli en ganske travel uke nå. Jeg har midterm (terminprøve) i US. History og regents (avgansprøve/eksamen) i Engelsk, Matte (algebra I) og US History. Så det kommer til å bli en del ting på agendaen ja. På lørdag skal jeg sansynligvis ut å se ‘Leap Year‘ sammen med noen av jenten i kirka, og så holder jeg fortsatt på med ‘The Lovely Bones‘, så ikke noe nytt på bokfronten enda heller.

Bare sånn fyi: Jeg vil serriøst gifte meg med Andrew McMahon! Jack’s Mannequin FTW!!

Just do it (:

Utfordret av Ragnhild (:

1. Åpne SMS-innboksen på mobiltelefonen din
2. Hold inn “bla-knappen” mens du teller til fem.
3. Den første setningen i den meldinga du stoppet på, skriver du inn som svar på det første spørsmålet.Deretter holder du inn knappen på nytt mens du igjen teller til fem. Den første setningen i denne meldinga skriver du inn på spørsmål nummer to. Sånn gjør du videre på alle andre spørsmålene.
4. Så utfordrer du 6 andre bloggere. (Lag et innlegg på din blogg.)

Siden jeg ikke har mobiltelefon, tenkte jeg at jeg bare skulle bruke inboksen på facebook, så, here we go

Hva sier du til sjefen din når du kommer for seint på jobben?
He’s good

Hva forbinder du med ordet ‘husarbeid’?
Rygge

Hva sier du når du er på et offentlig toalett og du oppdager for seint at det er tomt for dopapir?
Eg trur du fikk vite det på mail…?

Hva sier du hvis du er vitne til at en gammel dame sklir og brekker lårhalsen?
Aww!

Du tar kjæresten din på fersken med en annen. Hva sier du?
Ja, skjønner hva du snakker om ja.

Hva er din beste sjekkereplikk?
Fy søren for ein dritt film Romeo å Juliet e!

Hva svarer du hvis din kjære spør “Vil du gifte deg med meg?
If you can bring money to mackenzie tomorrow morning room 112, if you didnt already give her money, than its $37 but if you did bring her the 30 already than its only $7

Hva har du å si til ditt forsvar?
haha, Sounds like an interesting life

Laugh. Out. Loud.
Yeah

Jeg utfordrer Evy Jeanett og Ann Bergitte (There’s your ‘E’) <3

The girl I mean to be..?

You: hm..
You: shes voulnerable but confident
You: she has all the self disciplin in the world
You: shes smart, talented, can do whatever she wants, and if she ever fails, she has the strenght to laugh about it, and focus on the things she knows how to do
You: and she can dance and sing

And then the silence came

Light up a sigarete to kill time
Pasing, exploring other different times
if there was some way to express it otherwise, I would

Fed up with fighting over crimson dust
don’t have to be this way, a hallowed trust
If we could find someway to make it right, we would
we would

And then the silence came
there was not a word to say
One hour, felt like a day
When the silence came

We felt it on her body
no way to turn it around
one hour felt like a day
when the silence came
When the silence came

Can’t hear nothing but the dripping from the tap
blowing kisses noone will grab
need to organize this life that we have, if we could

god knows what we have sacrified
guess we deserve the days of our lives
wish we could learn how to let things slide
oh wait, just for a day

And then the silence came
there was not a word to say
One hour, felt like a day
When the silence came

We felt it on her body
no way to turn it around
one hour felt like a day
when the silence came
When the silence came

uuh, uuuuh, uuh (background)

when the silence came…

God knows what we have sacrified
guess we deserve the days of our lives
wish we could learn how to let things slide
just for a day.

And then the silence came
there was not a word to say
One hour, felt like a day
When the silence came

We felt it on her body
no way to turn it around
one hour felt like a day
when the silence came
OH, When the silence came

the silence came…

I’ve got my things, I’m good to go
You met me at the terminal
Just one more plane ride and it’s done

We stood like statues at the gate
Vacation’s come and gone too late
There’s so much sun where I’m from
I had to give it away, had to give you away

And we spent four days on an
Island at your family’s old hotel
Sometimes perfection can be
It can be perfect hell, perfect…

Hours pass, and she still counts the minutes
That I am not there, I swear I didn’t mean
For it to feel like this
Like every inch of me is bruised, bruised
And don’t fly fast. Oh, pilot can you help me?
Can you make this last? This plane is all I got
So keep it steady, now
Cause every inch you see is bruised

I lace my Chucks, I walk the aisle
I take my pills, the babies cry
All I hear is what’s playing through
The in-flight radio
Now every word of every song
I ever heard that made me wanna stay
Is what’s playing through
The in-flight radio, and I
And I am, finally waking up

Hours pass, and she still counts the minutes
That I am not there, I swear I didn’t mean
For it to feel like this
Like every inch of me is bruised, bruised
Don’t fly fast. Oh, pilot can you help me?
Can you make this last? This plane is all I got
So keep it steady, now
Cause every inch you see is bruised, yeah

So read your books, but stay out late
Some nights, some nights, and don’t think
That you can’t stop by the bar
You haven’t shown your face here since the bad news
Well I’m here till close, with fingers crossed
Each night cause your place isn’t far

And hours pass, and hours pass, yeah, yeah…

Yeah, yeah, she still counts the minutes
That I am not there, I swear I didn’t mean
For it to feel like this
Like every inch of me is bruised, bruised
And don’t fly fast. Oh, pilot can you help me?
Can you make this last? This plane is all I got
So keep it steady, now
Cause every inch you see is bruised, bruised, bruised

-_- -_- -_- -_- -_-

I wish I was a punk rocker with flowers in my hair!

I dag var jeg nok en gang igjen på skolen til ‘extended hours’. Jeg satt igjen frivillig, nesten fire timer etter at skolen var ferdig. Jeg har skrevet inn alle US History notatene mine på dataen, og er nesten ferdig med en artikkel som skal inn i morgen. Jeg har fortsatt ikke gjort ferdig norskleksa mi (vel, ikke egentlig begynt en gang), men det ordner seg nok. Bare stirre på den nok, så fikser den seg selv… Eller?

Uansett, når jeg kom hjem i dag, spurte vertsfaren min hvem ‘han’ var. Joda, han var nemlig overbevist om at jeg var på biblioteket i fire timer fordi et var en ’special someone’ der. Så jeg fortalte ham hvem det var jeg. ‘His last name is Work. His first name is Home.’ haha, så sant, så sant.

Ellers, er det et par ting jeg aldri blir lei av å høre. Som for eksempel hver gang noen blir skikkelig overraska over at jeg er utvekslingsstudent og sier ‘men du har jo ikke noe aksent i det hele tatt!’ eller i som i dag når ei i klassen min sa ‘wow! Norsk høres sexy ut!’ haha, jeg sier ikke at Engelsen min er perfekt, eller at Norsk høres sexy ut, men min dialekt er nais! haha =)

Ellers har jeg nettop begynt å lese boka ‘The Lovely Bones’ av Alice Sebold, og i dag la jeg merke til at hua mi er akkurat sånn som den Susi har på seg i boka når hun blir drept… Skummelt… Og folk sier jeg ser ‘cute’ ut i hua… Akkurat som Susie… Skummelt, haha x)

Ellers hadde vi en lek i drama i dag som heter “Garden of Statues” og er nesten som 1-2-3-rødt lys. Alle fryser rund om på scenen i ulike poser. En person ‘har an’ og skal prøve å få folk til å le, se at de beveger deg eller lager lyd. Først ut var Dan, en fyr i klassen. Han kom omsider bort til meg og skulle få meg til å le. Jeg er elendig i slike leker, og begynner nesten alltid å le av ingenting. Uansett, han kom bort, og begynte å herme etter posen min (jeg stod bare å så rett frem med hendede på hoftene, grunnet mangel på kreativitet). Så begynner han å stirre meg rett inn i øynene og spørre meg om jeg var en modell (??), og om jeg ikke klarte å legge merke til noe annet enn det usynlige merke på veggen eller hva det nå var. Jeg klarte i alle fall å holde meg helt serriøs i det lille minuttet ‘torturen’ var rettet mot meg, og jeg er kjempe stolt over at jeg klarte det, hehe.

Oh, Sandi Thom, btw Hun er flink!

Bokanmeldelse – Drømmehjerte av Cecilia Samartin

Tittel: Drømmehjerte

Forfatter: Cecilia Samartin

Publisert: 2004

Sjanger: Memoir, Historisk

Anbefales for: 10 klasse og eldre Sider: 414

“Cuba 1956. To kusiner er hjertevenner intill Castors revolusjon brått skiller dem. Nora flykter med familien til USA, mens Alicia opplever at det lykkelige livet i Havanna blir snudd til nød og fattigdom under Castros regime. Etter mange år klarer ikke Nora lenger å nøye seg med brevene fra Alicia. Hun må reise tilbake for å hjelpe sin syke venninne. En dramatisk og vakker roman om håp, håpløshet og evig vennskap.”

Som sagt, denne boka handler om to kusiner som er bestevenner, og lever livet med sin velstående familie midt i Cubas hovedstad, Havanna. Nora og Alicia skilles brått når Nora sammen med sine foreldre og søster flykter til Amerika. Alicia er tvunget til å bli igjen med sin familie, og faren hennes som tror at revolusjonen vil føre til et demokratisk og rettferdig Cuba. Mens Nora sliter med å tilpasse seg kulturen og livet i California, har Alicia sine egne gleder og ulykker i Havanna. Verden faller sammen rundt Alicia mens hun selv blomstrer av lykke. For en stund. Nora og Alicia sender brev frem og tilbake i flere år. De skriver om sine hverdagsgleder, tragedier, håp og håpløshet. Sine kjærlighetsliv og familieliv. Begge opplever de å bli delvist eller helt utstøtt fra familiene sine på grunn av måtene de velger å leve. Nora synes det er vanskelig å leve som en Cubaner og innfri alle reglene og tradisjonene hun har vokst opp med, når ingen av vennene hennes gjør det, mens Alicia river seg løs fra de rasistiske normene på Cuba og velger å følge hjertet.

Boka er hjerteskjærende og vakker. Den får meg til å ville legge meg ned å gråte, bare med tanken på utetferdigheten for disse menneskene sine liv. Samtidig er det en utrolig vakker historie om hvordan vennskap, kjærlighet og tillit til noe større enn seg selv.

Boka er fyllt med kjærlighet, håp, tro og vennskap midt i en verden som faller sammen. Boka er lett og lese, lett å forstå og vanskelig å komme over. Den legger lys på urettferidgheten i verden vi lever i. Med realistiske karakterer, vakre skildringer og ord satt sammen til pur magi, er det deffinitivt en av de beste bøkene jeg noen ganf har lest. Boka har satt et dypt spor inni meg, og jeg kommer aldri til å kunne tenke på Cuba, Castro, innvandrere eller solfyllte sommerdager på stranden uten å tenke på Nora, Alicia og ‘Drømmehjerte’.

De literære aspektene av boka er som nevnt magiske. Samartin setter ordene sammen som om det var det fineste, skjøreste og skarpeste som fantes. Boka er som en skildring av et dramatisk bilde. Vakkert, fylt med håp og kjærlighet, på tross av de dystre og triste omgivelsene.

Det eneste jeg kan pirke på overhodet, er at begynnelsen på boka er veldig ‘treg’ og hadde det ikke vert for at jeg var inspirert og villig til å vente på at ting skulle begynne å skje, hadde jeg lagt den fra meg tidlig. Det var ikke før etter side 160 at ting virkelig begynte å interessere meg. Jeg klarte plutselig ikke å legge fra meg boka. Hjertet mitt banket i takt med Noras og jeg svettet i nevene og ble nerøs når Nora ble det. Alikevel, etter disse sidene ser jeg hvorfor begynnelsen var som den var, og jeg ser at det var nødvendig at ting skjedde i den farten som det gjorde. Jeg er evig takknemlig for at jeg ikke la fra meg boka, og håper ikke andre blir demotivert på grunn av begynnelsen. Legger du den fra deg, går du virkelig glipp av noe stort! ‘However’, nå går jeg gladelig tilbake til begynnelsen av boka og leser hver minste detalj om igjen. Dette er virkelig et kunstverk. Et vakkert et. Jeg har bare ikke store nok ord til å forklare!

Tusen, tusen takk til familien Garstad avdeling Oslo som gav meg denne boka til bursdag/avreise gave. Jeg har virkelig nytt leseopplevelsen, og leser boka gladlig igjen! Dette er den vakreste boka jeg noen gang har lest, og sansynligvis noen gang kommer til å lese!